Arbeidstid og kompetanseheving for lærerne
februar 29, 2008 
Ofte hører jeg lærere sier de er sliten og at de ikke har tid til å sette seg inn i nye “ting” for å heve egen kompetanse. Slitenheten brukes ofte som argument/begrunnelse for ikke å ville endre dagens arbeidtidsavtale. Slik jeg ser det er lærerne inne i en “ond sirkel” med sine begrunnelser.
Men hvem vil ikke bli sliten av å ha ei arbeidsuke på over 43 timer i hele 38 (39) uker.
Hvem har overskudd til å gå inn i nye områder etter 4-6 timer sammen med elevene. De fleste vil forståelig nok være opptatt av dagensom har vært og det som skal skje i morgen sammen med elevene.
Kanskje ville en annen organisering av arbeidsåret og flere elevfrie arbeidsdager, gjøre lærerne mindre sliten og på den måten gi mer overskudd og bedre utnyttelse av arbeidsåret på 1687,5 timer .
Kan noen fortelle meg hvorfor lærerne er så redde for å prøve og heller velger å være inne i sin “onde sirkel” som sliten arbeidstaker?
Les rapporten “Profesjonslæring i endring” – Kul-programmet 2008 – en sammenliknende studie av lærer, sykepleiere, dataingeniører og revisorer.
http://www.pfi.uio.no/prolearn/docs/ProLearn_KUL_report_2008.pdf
Hva har dette med lærernes arbeidstid å gjøre??? Er spent på hvem som finner svaret??
Signhild
De fineste strender har vi her i nord, og vi klarer å kle oss etter forholdene.
Har vi en arbeidstidsavtale som kler forholdene i dagens skole?
Jeg så nylig en undersøkelse om hvor mye tid studenter ved ulike Høgskoler og Universiteter brukte til studier, ca 29 timer i uka i gjennomsnitt. Det betyr at de som jobber betydelig mindre. Den delen av studentene som arbeider over gjennomsnittet er jeg mindre bekymret for, da de kanskje er oppe i vanlig arbeidsuke.
Skole, også høyskolene, skal være en læringsarena for å øve og trene på det livet som kommer etter skolen. Det hjelper lite å trene på 200 meter om man skal løpe 10 000 meter. Det må gjøres noe i Lærerutdanninga for å øke arbeidsinnsatsen.
Kontroversielle greier på skuddårsdagen! Like fullt; det er mange tankekors når det gjelder lærernes arbeidstid. Kanskje er det på tide å innrømme at det å være 5-6 timer – konstruktivt – sammen med barn først og fremst fordrer tid til rekreasjon i det daglige. Lastebilsjåfører har sove- og hviletid. Vi må finne fram til løsninger der arbeidstrykket i elevenes arbeidsår blir mindre. Noe må da strekkes!
Velkommen i bloggosfæren, Signhild! Så fint bilde øverst. Det så merkelig kjent ut uten at jeg kom på hvorfor – helt til jeg husket at jeg har fotografert nøyaktig de samme folka på nøyaktig samme stranden sist sommer – for det er vel Erlend man ser nederst, ikke sant? Og det er der bortenfor Stø?
Hva gjelder lærere, så er min første impuls alltid å lete etter en politisk løsning. Har ikke mye av dette også å gjøre med at man ikke har penger til å hyre inn nok lærere til å kunne avlaste? Eller nok penger satt av til etterutdanning? Jeg gikk på en prosjektskole i Bergen, og der hendte det både støtt og stadig at lærerene våre ble borte i en hel arbeidsuke av gangen for å være på kurs, og at vi fikk inn vikarer i stedet. Ikke ideellt for undervisningen den uken, men sikkert bra, langsiktig sett.
Jeg mener at all etterutdanning må legges utenom den tida man skal være sammen med elevene. Med et arbeidsår der lærerne på barnetrinnet (på høyere trinn er leseplikten lavere)har 741 undervisning av et arbeidsår på 1687,5 timer, kan man ikke forsvare at etterutdanninga skal “spise” av tida sammen med elevene.
Jeg tror også at det må bli en politisk løsning (desverre),fordi det ikke ser ut til at man lokalt klarer å komme frem til løsninger. Eller sagt på en annen måte, så ser det ikke ut til at man klarer å bryte den “onde sirkel” gjennom frivillighet!
Signhild
Til Martin – det stemmer det er Erlend; Ellen, Bjørnar, Bjørn Ola og Ola på Skipsand. Bildet er tatt sist køst!
Jeg har i alle år hatt vansker med å forstå at lærerne ønsker disse onde sirklene så full støtte her
men mest av alt er jeg imponert over at du er på blogg
Henny
Lærerne er kommet inn i en ond sirkel skriver du. Det er jeg helt enig i. For en tid tilbake var vi på et skolebesøk der lærere fortalte svært positivt om arbeidstid fra 0800-1530 og “ekstra” arbeidsdager på elevfriedager. De lærerne var veldig fornøyd med arbeidssituasjonen og ville slutte i skolen dersom de måtte tilbake til gammel ordning. De lærerne jeg var sammen med hørte hva disse fornøyde lærerne fortalte, men hvordan greie å få gjennomført grep på egen skole for å få dette til? Det forundrer meg at ikke slike gode historier fremmer endringsviljen. Hvor er fokuset?
Jeg tror at å gjøre endringer lokalt vil være vanskelig fordi en i stor grad ser til de som kan bekrefte eget holdning, og de finnes alltid. Endringene i arbeidstidsordningene må gjøres for alle, derfor sentralt fra. Tradisjonen i skolen er jo at læreren har vært mye alene om arbeidet med klassen. Verdien av samarbeid på hele dager må erfares for å læres. Og da må han “Noen” bare bestemme seg å gjøre endringen for alle.
Hei, Signhild!
Jeg ser også at noe bør gjøres. Fraværet er for høyt på skolene og jeg tror ikke lærere er mer predisponert for sykdom enn andre yrkesgrupper i utgangspunktet. Men spørsmålet er hva som bør gjøres og hvordan.
Lokale avtaler på den enkelte skole kan, ved enighet, bidra til å finne noe tid. Men jeg tror at en eventuell endring av arbeidstidsavtalen for en hel yrkesgruppe bør skje sentralt. I Bodø er vi heldige og har godt kursede tillitsvalgte på skolene våre. Men det er ikke tilfellet overalt. Da blir det lett å trampe i salaten. Man skal ikke trampe i salaten når det gjelder noe så viktig som arbeidstiden til sine kolleger.
Jeg mener det er like viktig å se på leseplikten generelt, som det er å se på bunden og ubunden tid og avspasering og komprimerte arbeidsuker….. Så vidt jeg vet har de norske lærerne den høyeste leseplikten i Norden.
Forsvinner mye av avspaseringen på sommeren, vet jeg at det forsvinner lærere også.
Tror heller ikke det går an å få til endringer lokalt. Temaet er veldig touchy – så her må nok noe gjøres på politisk og sentralt hold.
Jeg skulle ønske Utdanningsforbundet kom mer på banen med et engasjement for å bedre hverdagen for lærere. Jeg har lærere som har uttalt at de kunne ønske seg fast arbeidstid, men som ikke vil fronte det høyt fordi dette nærmest er et tabu i organisasjonssammenheng. Det synes jeg er beklagelig.
En annen organsering av skoleåret med elevfrie dager underveis fordelt på en annen måte enn i dag, tror jeg kunne vært en god løsning. Fordele de 190 elevdagene på en annen måte for å skaffe rom utenfor undervisningstida kunne vært et alternativ.
“Noen” må bare gjøre en bestemmelse og endre systemet – avtalen begynner vel å bli noe foreldet? Vi vet jo også av erfaring at tvungen endring faktisk kan oppleves positivt – vi tør bare ikke prøve selv!
Jeg tror ikke vi kommer noen veg med leseplikten før vi er villige til å se på hvordan vi bruker den tida vi i dag har til disposisjon på bundet og ubundet tid.
56% av årsverket på barnetrinnet og 57,9-64,1% av årsverket på ungdomstrinnet er tid utenom undervisning. Jeg tror det er hvordan vi bruker/organiserer denne tida som er avgjørende for hvor sliten man blir. Det å ha noe mer av denne tida på elevfrie dager tror jeg vil hjelpe lærerne ut av den “onde sirkelen” – i et hvert fall burde det være forsøket verdt.
Lærere som står i yrket på grunn av ferien synes jeg det er vanskelig diskutere løsninger med, fordi de allerede har bestemt seg for en løsning uten å ha prøvd noe annet. De velger på en måte å være sliten og vil ha andre til å løse problemet for seg. Min oppfordring er:Ta ansvar – prøv andre løsninger!
Signhild
Her va det mye “smartinga”!
Det er forunderlig at lærerne ikke tør prøve noe nytt ndg arbeidstida si. Hvorfor er de så redde for å gi seg selv en bedre arbeidssituasjon? Hva er det som ikke blir godt nok formidlet? Ferien er jo ikke lenger enn 5 uker, uansett om du er lærer, journalist eller noe annet. Men mengde avspaseringstid må kunne diskuteres.Hvordan skoleåret organiseres er spennende materie. Hvordan planlegger vi en best opplæring for eleven? Hvordan når vi de mål vi har satt?
Når vi ikke klarer å enes, må dette bestemmes sentralt.
Tror vi må tåle litt “rabalder”. Kontortid 8.00 til 15.30, med 10 hele plandager i løpet av året.
Da kan vi møte elevene med ferdige årsplaner om høsten, da kan vi avslutte skoleåret med evaluering, oppsummering og opprydding. Vi har tid til faglig ajourhold i løpet av skoleåret. Og i tillegg er det tid til “ubundet tid”, som læreren forvalter selv.
Her er det bare muligheter.
Tone
Helt enig! Tenk om de sentralt hadde mot til å skjære igjennom. Det blir vel bare med drømmen ???
Signhild
For 10 år siden, og to år etter endt studie søkte jeg overføring til Grønnåsen skole. Jeg valgte altså “frivillig” å forlate en skole der jeg kunne gå hjem når det passet meg til fordel for en skole som var inne i et forsøk på bindingstid på ca 35 timer! Gjett om jeg IKKE angret! Tenk å få ha alle lærerkolleger tilgjengelig til diverse samarbeid,drøftinger og spørsmål hele dagen! Vi i lærerkollegiet gikk til og med inn på en avtale der vi skulle bruke to definerte avspaseringsdager til å jobbe sammen på skolen med planer og skolens utvikling! Disse to dagene fikk vi tilbake som redusert binding noen “fellestider”. Dette var etter mitt syn en glimrende avtale. Vi som lærere fikk det vi hele tiden ropte etter:”Vi trenger mer sammenhengende tid når vi er uthvilte til å tenkt nye utviklingstanker!”, og ledelsen fikk lærere som noen dager kunne velge å gå hjem tidligere å “hente seg inn fordi timene var arbeidet inn på en svært konstuktiv måte.
Siden 1998 har det heldigvis skjedd ei utvikling i arbeidsavtalen der bortimot samme timetall nå kan bindes til arbeidsplassen uten at det er et forsøk!
Nå i 2008 og som skoleleder får jeg rett som det er bemerkninger om samarbeid/planarbeid på team som har foregått ut over bindingstida (som hos oss er max). Jeg tolker disse bemerkningene i første omgang som et lite “stikk” til oss i ledelsen på at det er mye som ligger inn i det å være lærer i dag og at den oppmålte bindingstida ikke strekker til. Jeg tolker det på “egen kappe” til at lærerne egentlig (når de får tenkt seg litt bedre om) ønsker mer helhetlig tid til plan-og utviklingstanker som gjør at de får en følelse av å være på forskudd og ikke stadig på etterskudd i læringsarbeidet.
Etter min mening vil en ytteligere utvidelse av bindigstida i tillegg til en strekk av arbeidsåret gjøre tilværelsen lettere og mindre intens for både lærere og ledelse. Dette igjen vil føre til mindre stress og lærere som ikke er helt “utpeiste” pga ei arbeidsuke som på langt nær er tilpasset samfunnet slik det fungerer i 2008. Et samfunn der vi som voksne i tillegg til å følge opp egne barn og familie også har skjønt at det er viktig å ta vare på andre rundt oss, og ikke minst oss selv. Dagens arbeidstidsavtale tar ikke høyde for at lærerne i dag kan kombinere arbeid og en aktiv fritid i det daglige.
Hei Signhild!
Vet ikke helt hvilken rolle jeg skal ta på meg i denne kommentaren; som hovedtillitsvalgt eller nestleder i Utdanningsforbundet Bodø, som “wannabe” (undervisningsjefens uttrykk) i lederutviklingsprogrammet eller som privatperson. Vel, tiden vil vise!
Først til Gunn:
Utdanningsforbundet er daglig til stede med et engasjement for å bedre hverdagen for lærerne – det samme gjelder for de som er skoleledere i Utdanningsforbundet. Det siste kan sees i sammenheng med det vi lokalt gjør for å bedre både lønn (godt lokalt oppgjør i 2007) og arbeidsforhold (vi skal få opprettet en gruppe som skal se på skoleledernes samlede arbeidsoppgaver og tid til ledelse, ressurser etc). Det første handler rett og slett om det som en fagorganisasjon jobber for – nemlig bedre lønns- og arbeidsvilkår for alle medlemmer.
Så til problemstillingen:
Problemstillingen til Signhild er mer kompleks enn den kan se ut til, og jeg vil til å begynne med sitere Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland med et utdrag fra brevet som ble sendt til statsministeren i januar:
“Det første handlar om å auke talet på lærarar og gje dei tid til det som er hovudoppgåva, til førebuing og gjennomføring av undervisning. Mange lærarar opplever ein kvardag der yrket er i ferd med å bli byråkratisert. Det blir for mange møte, og det blir for mykje administrativt arbeid med dokumentasjon og rapportering som ikkje gir betre kvalitet i skulen.
Det eg bed om, er eit tydeleg signal frå regjeringshald til kommunesektoren om at lærarane må sikrast råderett over ein større del av si eiga arbeidstid enn det dei har i dag. Dette må seiast så klart at det blir oppfatta som eit uomgjengeleg styringssignal, som må følgjast opp snarast. Her må vi sjå resultat seinast ved oppstart av nytt skuleår i august.”
Sitatet griper tydelig inn i det arbeidet som er i gang landet rundt – nemlig lokale arbeidstidsavtaler for undervisningspersonalet. I Bodø har vi i tillegg koblet inn dette med kompetanseheving.
For meg fremstår det som krystallklart at det må ansettes flere lærere i skolen. På denne måten kan den enkelte lærer redusere leseplikten og bruke “frigjort tid” til elevsamtaler og vurderingsarbeid. Flere lærere betyr at den enkelte lærer/kontaktlærer får bedre tid til å se den enkelte elev og dermed har mulighet til å blant annet oppfylle de nye bestemmelsene om vurdering. Samtidig vil man ha god nok tid til å jobbe med skoleutvikling, samarbeid på team og ha tid til faglig ajourføring og kompetanseheving. Alt dette uten at man “tar” fra ubundet tid eller at lærerne føler seg tvunget til å jobbe overtid gratis (jf. artikkel i bladet Utdanning nr. 6, 14. mars 2008).
Hvis jeg skal følge Signhilds resonnement, så er det ikke nok å redusere annen arbeidsplanfestet tid (ikke undervisningstid/leseplikt) jevnt i 38 uker, for deretter å legge på en eller to uker utenom elevenes skoleår. Det er jo nettopp leseplikten som fører til arbeidsbyrden, og som krever tid til planlegging, møter, for- og etterarbeid. Min påstand blir derfor at det er umulig å få “sprekere” lærere ved å redusere annen arbeidsplanfestet tid per uke, så lenge leseplikten blir uforandret! Derfor er jeg fullstendig uenig med siste innlegg (Nina R) – det vil ikke føre til mindre stress og lærere som er helt “utpeiste” så lenge leseplikten forblir uforandret. Dette på grunn av at eleven fortsatt skal ha den samme mengde undervisning i 38 uker, og at lærerne av samme grunn skal ha like mye undervisning i de samme ukene!
Problemet er at dette koster penger (flere lærere), og skytset bør derfor rettes til de folkevalgte på Stortinget, men først og fremst til Bodøs folkevalgte. Det er det som bevilger penger til det vi skal holde på med!
Så til en annen idé: Hva med å utvide skoleåret for elevene? Opplæringsloven gir rom for dette (38 – 45 uker). Men dette fordrer jo igjen ekstra bevilgninger i form av penger…
Til slutt:
Jeg blir nødt til å trekke frem et humanistisk livssyn og en humanistisk arbeidslivsstrategi som er basert på Johnny Johnsson (bedriftslege i Sverige). Politikere, lærere og skoleledere må stille seg følgende spørsmål:
Hva er det som er bra i dag?
Hvordan skal det være når det er som best?
Hva kan vi gjøre for å oppnå tilstanden “når det er som best”?
Jeg føler selv at jeg har en del av svarene (hemmelig inntil videre), men det ideelle er at politikere, lærere og skoleledere har tilnærmet de samme svarene på de tre spørsmålene ovenfor! Tenk positivt, stol på hverandre (gjensidig tillit) – det vil gi resultater!
Mvh GeirHH
Spennenede debatt!
Etter flere år der det var vanskelig å få til samarbeidsmøter med kollegaer fordi vi ikke hadde noen annen fast bindingstid enn 190 timene.De var lagt etter endt undervisning mandager som fellestid i personalet. Samarbeidet ble svært avhengig av hvem en kom på trinn med.Slik ble det godt å komme til Grønnåsen der vi har hatt fast bindingstid siden starten.!
Vi har prøvd mye her og, er nå kommet til en fin modell men…
Det er mange som kan arbeide lange perioder med lange harde arbidsdager – 45 timer i uken er mye!, og over år må det bli stor slitasje!Vi er også en gruppe som er utsatt for mye smitte – og jo mer sliten en er desto lettere blir en syk.
Mine argumenter fra lærerståsted for å endre arbeidsåret er at vi trenger mye samarbeidstid for å gjøre arbeidet vårt best med størt mulig kvalitet.Vi lærer best i samarbeid med andre, så også for oss lærere. Gjennom mer tid i lag vil vi kunne avlaste hverandre og sikre kvaliteten på vårt arbeide. Jeg skulle ønske vi hadde flere samarbeidsdager gjenom året – det som før het månedslov, der vi som lærere kunne arbeide hele dager sammen. Og i vårt sammfunn der både mor og far arbeider bør skoleåret endres til heller kortere og oftere ferier for elevene. Nå når vi har to ukers påskeferie tar bare i min klasse 5 elever ut en ekstra ferieuke utenom de to de allerede har.
Ha en god påske!
Mvh Sølvi
Hei Signhild.
Ser at det etter hvert har kommet mange innspill her. Det jeg velger å spinne litt videre på er Sølvi sitt innspill i forhold til samarbeidstid. I tilegg til faglig oppdatering, faglig påfyll, kompetanseheving, videreutdanning med mer, er behovet for samarbeid stort i dagens skole. Tiden med ”min” klasse og ”mine” elever er forbi og det innebærer at vi må ha tid til å arbeide sammen om det tilbudet vi skal gi elevene. Et tett og forpliktende samarbeid bidrar også til å kvalitetssikre tilbudet vi gir.
På ungdomstrinnet har elevene 30 timer pr. uke. Den tiden som er igjen til felles tid for samarbeid på skolen er da forsvinnende liten. Korte økter for samarbeid i forkant av undervisning eller etter at elevene har gått hjem opplever jeg som blodfattig i forhold til et samarbeid som handler om annet enn praktisk avtaler. De gode samarbeidsøktene opplever jeg at vi får når vi har tid til å løsrive oss litt i forhold til den daglige tidsklemma. Det er vanskelig å være særlig konstruktiv etter fem timers undervisning, med et blodsukker i fritt fall.
Jeg tror også at vi må strekke litt for å få frigitt denne tiden, men det nytter ikke å bare strekke i lærernes år. Det lar seg ikke gjøre å sitte i august og planlegge seg ferdig fram til jul. Det er selvsagt bra med tid til å legge noen rammer og litt større planer, men behovet for planlegging og samarbeid underveis vil ikke reduseres særlig. Vi må ha ned trøkken i ukene med undervisning dersom det skal gi resultater.
For å få noe ut av å strekke lærernes arbeidsår, må vi også dra i elevenes arbeidsår slik at tid til samarbeid frigis. Alternativt kan man se på en reduksjon av leseplikt, men det vil bare gi gevinst i forhold til den enkeltes overskudd noe som selvsagt er bra, men i liten grad frigir mer felles samarbeidstid.
Hei og takk til alle som har kommet med innlegg!
Så noen kommentarer til Geirs innlegg:
Jeg er ikke uenig i at leseplikten på barnetrinnet bør reduseres, men jeg tror ikke at det alene er et svar på min problemstilling med ”slitne lærere” og en ”ond sirkel”
Ditt forslag til løsning vil fortsatt bety arbeidsuker på 43-44 timer i samtlige 38 uker. Videre vil det også betyr at det meste av kompetanseheving (faglig og pedagogisk) fortsatt vil måtte foregå etter intense timer (4-6) sammen med elevene. En slik løsning vil ikke løse noe, men bare være med på å videreføre den ”onde sirkel”.
Hvorfor ikke være i forkant gjennom å vise at vi har VILJE til å ta ANSVAR med å PRØVE UT nye måter å organisere arbeidsåret på.
Før det er gjort og evaluert lever jeg i troen på at en organisering, med kortere arbeidsuker (kanskje et snitt på 40 timer) og flere elevfrie arbeidsdager vil føre til:
• mindre slitne lærere
• større pedagogisk engasjement
• økt profesjonsbevissthet
Dette vil også komme yrkesgruppa til gode ved framtidige forhandlinger om både lønn og leseplikt (tror jeg)!
Signhild
Et innlegg uten mange fakta, men synsing:
Det er et faktum at mange lærere er slitne og til tider mangler motivasjon for arbeidet. Jeg tør påstå at arbeidsmoralen blant lærerne i Bodø er svært høy og de gjør så godt de kan.
Problemet kommer når “du gjør så godt du kan” ikke strekker til. Du vet at du skulle hatt bedre oppfølging av enkelte elever, du skulle planlagt undervisningen bedre, på enkelte områder skulle du ha samarbeidet bedre med kollegaene og disse tankene kverner rundt i hodet.
Jeg har selv hatt følelsen av å løpe etter en imaginær buss hvor elevene mine har sittet på. Noen ganger har jeg nådd igjen elevene, men blitt igjen heftet og “bussen” har kjørt fra meg.
Valget til mange lærere blir etterhvert enten å fortsette løpingen, eller senke ambisjonsnivået og si til seg selv at i den virkelige verden kan man ikke klare alt. Du må til slutt gjøre noen prioriteringer der noe undervisning ikke blir god nok og noen elever ikke får den oppfølgingen de fortjener. Men alt dette er subjektivt. For hva er godt nok? Der kommer lærerens elevsyn og arbeidsmoral inn: Hvor mye skal skal jeg engasjere meg i elevene? Skal jeg tenke bare på det faglige ikke ikke legge meg opp i det som virkelig kan ta energien, nemlig hvordan elevene har det med seg selv og prøve å hjelpe hele mennesket og ikke bare intellektet? For mange lærere er ikke dette et reelt valg. De makter ikke å velge bort den mentale delen som gjør at eleven ikke har en god skoledag, og med opptil flere elever i klassen med særskilte behov blir belastningen stor.
Hadde man hatt ansvaret for færre elever, kanskje bare tolv stk, og vært flinkere til å fordele arbeidsbelastningen innbyrdes på skolene hadde kanskje motivasjonen og energien kommet, og tanken på å videreutdanne seg kunnet kommet snikende inn i læreren.
Drømmesituasjonen hadde vært at man hadde vært på holdeplassen og elevene hadde kommet til deg, istedet for den forannevnte løpingen.
Man skal heller ikke stikke under en stol at lærere som føler seg verdsatte, og blir sett av ledelsen føler større motivasjon og yter bedre. Føles videreutdanning som et reelt behov vil dèt også være positivt.
Til slutt litt om arbeidstid:
Jeg har selv vært med på å binde mer tid på skolen, og så dette som en berikelse. Dette gjorde det lettere å samarbeide med de andre lærerne, planleggingen ble bedre osv., men den viktigste faktoren var de fysike arbeidsforholdene. Arbeidsrommene ble pusset opp, alle fikk bedre plass, sin egen bærbare datamaskin og flere hyllemeter.
Å øke selve leseplikten håper jeg ikke blir et diskusjontema. Der er Norge allerede i europatoppen og mange lærere føler at på det området er begeret allerede fullt.
Jørgen
Hei Signhild!
Fin blogg!
Du har fått mange innlegg, og jeg vet ikke om jeg har noe å legge til, men problemstillingen opptar meg. Og jeg ser etterhvert hensikten i bloggen som et verktøy der man kan få innspill og tilbakemeldinger i en ensom posisjon som skoleleder.
Men til arbeidstidsavtalen for lærere. Som skoleleder synes jeg at jeg bruker mye tid på å lage avtaler med den enkelte, regne på vikartimer, på møter på kveldstid,m.m Og når det stundom etterlyses rektor pedagogiske ledelse, så kan jeg ihvert fall fortelle om en ting som tar tiden min bort fra det pedagogiske arbeidet.
Min drømmesituasjon i skolen ville være et personale som kom på skolen kl 08.00, hadde en halv time til forberedelse, møtte elevgrupper på trinnet som læreren var medansvarlig for fram til kl 14.00 eller 14.30, for deretter å ha tid til samarbeid eller eget arbeid fram til kl 15.30.
Ser også at planleggingen av skoleåret burde vært helt på plass før skolestart, og da trenger personalet ei uke.Det gjelder planlegging av IOP-er, halvårsplaner eller periodeplaner så vel som tilrettelegging av arbeidet på teamet.
I de tilfeller hvor teamene fungerer godt, arbeider tett, har samme retningslinjer i forhold til elever, felles planer og deling av arbeidsoppgaver ser jeg at det skjer en kvalitetsheving og kvalitetssikring av arbeidet. Det må da være en styrke for den enkelte. I tillegg har jeg opplevd at slike team har en bedre tilpasset opplæring fordi det ikke blir mine og dine elever, men at alle har et felles ansvar for våre elever. Jeg har sett at i slike team blir elevenes atferdsproblemene betydelig mindre.
Min konklusjon i forhold til arbeidstidsavtalen er da at tid til samarbeid er avgjørende for å få til en god skole.
Hilsen Margrethe
Hoppsann! Geir bruker uttrykket “råderett over egen arbeidstid”. Og hva er så det? Det er det vel stort sett bare trygdemottakere som kan ha? Eller? Trodde i mitt enfold at skolen (og dermed de tilsatte) er her for at alle barn skal ha en god, likeverdig skole – og da må vi jobbe sammen for å få det til. Og for å jobbe sammen, må vi ha møteplasser og møtetid.
Lisbet!
Det er ikke mitt uttrykk – det må du spørre Helga Hjetland om – det er sitat fra hennes brev til Statsministeren!
Hei, Signhild!
Tror dette er den undersøkelsen som jeg i et anfall av tv mani, så debatt om på dagsnytt atten for noen dager siden.
Hvorfor sykepleiere og data ingeniører har bedre system for kunnskapsutvikling, er etter mitt syn enkelt å svare på. De har et system der kunnskapsutvikling styres i større grad enn det lærerne har, og en noe mer ensartet innretning, f.eks. operasjonssykepleier eller blogg for en data ingeniør.
Jeg tror nok det er en mer sammennsatt og interessant forklaring. Her er et utklipp fra rapporten:
“Lærerne uttrykker forventning om en forholdsvis stabil arbeidssituasjon der læreryrket
ikke vil endres i vesentlig grad. Dette kan tolkes slik at lærerne opplever personrelasjonen til
elevene som kjernen i deres yrkesutførelse. Forholdet til elevene blir av informantene
betegnet som et stabilt grunnlag av større betydning enn politiske skift, reformer og andre
institusjonelle endringer. Lærerne uttrykker imidlertid på ulike vis en stor interesse for læring.
De forteller at de leser mye, men våre data tyder likevel på at profesjonskunnskapen de
forholder seg til er lite systematisert. Mens lærere henviser til bruk av internett og ulike typer
faglitteratur som ledd i forberedelse til undervisning, viser prosjektet at de har begrenset
tilgang på profesjonsspesifikke ressurser som er utviklet spesielt for å støtte dem i deres
yrkespraksis. Lærerne gir uttrykk for at ansvaret for oppdatering og videre læring i stor grad
er individualisert og overlatt til personlige initiativ. De beskriver videre et arbeidsmiljø som i
hovedsak er preget av muntlig erfaringsutveksling, med kolleger som viktigste
kunnskapskilder. Allmennlærernes utvikling av profesjonsidentitet er dermed i hovedsak mer
praksisorientert og lokalt forankret enn orientert mot de nye strukturene kunnskapssamfunnet
har å tilby. Samtidig tilbyr den lokale og personorienterte kunnskapsprofilen en sterk
identifikasjon med det lokale arbeidsfellesskapet.”
Hva kan vi gjøre for å endre dette?
Signhild
Svar til Geir: Det hjelper ikke på utsagnet “råderett over egen arbeidstid” om Helga Hjetland har uttrykt seg slik. Lærerprofesjonen krever samspill, samarbeid og kommunikasjon. Felles refleksjon og felles planlegging må vel gjøres i fellesskap?